Bind 2 i historien om lefsebaking.
"Jeg har bakt lefser igjen,
og denne gangen lo og smilte jeg i stede for å gråte :D."
Her er det da snakk om trønderske tynnlefser, altså "Klinga". Sist gang jeg prøvde dette var en søndag før jul fjor. Satte i gang med tanker om at dette skulle bli lett, jeg er god på å bake så dette kan da ikke være så vanskelig. Som dere sikkert forstår, ettersom jeg gråt sist gang, så var det virkelig ikke så enkelt som jeg hadde tenkt. Søskenbarnet mitt, en trøndersk kusine;), prøvde å berolige meg med at dette har bestemor gjort i 60 år og fått formidlet oppskrift og kunnskap fra sin mor som sikkert hadde gjort det i 20 år før der eller noe. Altså kunne jeg ikke forvente å bli bestemor på en formiddag.
Bare for at dere skal forstå hvor tragisk sist opplevelse var vil jeg komme med noe tilleggsinformasjon ;). Desember 2011 var kald, altså 20 minus ute, takka tar alt av strømkapasitet i leiligheten og alt av varme måtte slås av. I tillegg måtte døra til kjøkkenet holdes lukket og alle vinduer åpnes for å unngå at røykvarsleren gikk av..... Altså, det var kaldt.
Satte i gang med en stor deig søndagsformiddag og tenkte at dette rekker jeg før trening...... Ja, alltid optimist. Etter noen timer på kjøkkenet kom min samboer inn og lurte på om jeg var klar for trening.... Der stod jeg med tårer i øynene, røyk rundt meg og deigkliss på hendene, fremdeles over halvparten av deigen igjen.....og spurte gråtkvalt "kan jeg få slutte nå?"
Hva det endte med? Han dro på trening, jeg kastet deigen og brukte tiden på å rydde kjøkkenet og fjerne alle spor av lefsebaking. Og etter det har jeg ikke turt å prøve igjen.
Mitt kjære søskenbarn har fått være med bestemor å lære, og endelig fikk vi tid til en kveld med baking. Jeg kokte og moste poteter til hun kom, og så var det bare å lage deig.
Oppskrift, nei det hadde hun ikke tenkt på å ta med, for bestemor brukte aldri oppskrift. Hun bare kjente seg frem....ja, kjenne seg frem til en lefsedeig er lett når du aldri har gjort det før eller? ;). Fant frem oppskriften jeg tidligere hadde fått av søskenbarnet, Siven, men ingen av oss ble noe særlig klok på den. Bestemor målte nemlig i kopper, og oppskriften var i gram og dl. "Ja, hvor store kopper da, sånne små kaffekopper?" Har jeg det, eh, nei, ikke noe kaffeservice her i huset. Siven, sa jeg burde ha ønsket meg ett av bestemors 20 servicer.
Hvem trenger 20 servicer, eller 5 for den del? Ett til en hver anledning? Akkurat som de som har en sofagruppe til hver anledning. Hvordan vet man hva man bruker når? Finnes det en bok med alle disse reglene? Jeg har en sofa og ett service, med tekopper, og det funker fint ;)
Men, altså oppskriften. Vi målte opp smør, også var det mengden fløte.... Det måtte prøves skjønte jeg, så hun slumpet i litt. Jeg tror det var fargen på blandingen som gjorde at hun følte det ble riktig mengde. Hvor mye av denne væsken som skulle blandes med potetene måtte også prøves, eller kjennes på, men vi endte med å bruke alt. Også var det mengden mel....det burde man vell ha målt....men, nei, det gikk ikke, man må "kjenne" på deigen og "kjenne" seg frem til riktig konsistens. Skjønner du eller, lefsebaking er ikke noe man gjør på et par timer en søndag før trening.
Når deigen endelig var klar skulle det bakes og kjevles. Men tro ikke at det er bare å slenge deigen på bakebordet å kjevle du. Neida, her må mengden mel fintilpasses, og man må nok en gang "kjenne" på deigen og prøve seg frem.
Til å bake trenger du et glatt bakebord og et rutekjevle
Her fant vi etter hvert ut at det med minst ruter var best til lefser. Siven sa at det andre passet nok bedre til flatbrød....Får bli neste gang, tror jeg skal se min begrensning og prøve å mestre lefser først.
Så må det drysses på mel og kjevles litt, før du snur og gjentar til den er så tynn som du bare klarer.
Også trenger du en "spuddu"
Denne har jeg tatt med meg gjennom sikkerhetskontrollen på Værnes, gjennom skanneren bare pakket i avispapir og masse teip. Må da vell kvalifisere til våpen det der? Neida, jeg forklarte hva det var og den gikk rett i gjennom, sånn gjør de det i trøndelag;) Deigen rulles på "spuddua" hver gang den skal snus, for at den ikke skal revne. Og du, snarveier lønner seg ikke. Rull den opp, ikke stikk den inn under midten av lefsa og håpe det skal gå bra ;)
Også trenger du så klart en takke.
Denne har jeg arvet etter bestemor. Måtte finjusteres på varmen hele tiden, og jeg tror ikke vi ble helt kloke på hva som er den perfekte temperaturen. Må vell "kjenne" meg frem til det også ;)
Noen lefser ble vellykket, mens andre, sånn som denne
klarte jeg ikke å redde.
Den mislykkede lefsen ble testet av min samboer dyppet i olje, balsamico og fingersalt.
Tro det eller ei, ganske så godt :). Som Siven kalte det er dette middagslefser, altså sånne du bruker til rakfisk eller sylte, som inneholder litt mindre sirup enn mange andre.
Så klart måtte også klassikeren testes,
lefse med smør og sukker.
I Trøndelag spiser vi den uten kanel, eller i hvertfall hjemme hos bestemor gjorde vi det. Hvorfor? Eneste jeg vet er at bestefar ikke likte kanel, kanskje derfor.
Hvor mange lefser som tilslutt ble vellykket er jeg ikke helt sikker på, ett par i hvertfall ;). Noen ble for tykke, andre sprakk, et par ble tørre fordi vi skravlet oss bort og glemte å snu, men heldigvis ble også noen myke og nesten perfekt.
Og ja, du trenger forresten også et "tisselaken", eller litt penere sagt et inkontinenslaken. Til å pakke lefsene inn i, slik at de får avkjøles seg sakte og ikke blir tørre. I tillegg til lakenet ble lefsene pakket inn i flere lag med kjøkkenhåndklær og til slutt et stor badehåndkle.
En oppskrift kan jeg ikke gi deg, både fordi jeg ikke vet ;) og fordi det liksom er en familiehemmelighet. Jeg måtte gjøre meg noen notater etterpå, og lurte på hvor mye fløte det ble hun brukte til slutt, sånn ca i hvertfall. "ja, det ble vell en kopp". "hvor mye er en kopp da?" Her måtte hun inn i kjøleskapet løfte på fløteboksen og "kjenner" etter hvor mye som var igjen....kjenne seg frem begynner å bli et nøkkelord ikke sant? Hva hun kom frem til får forbli en del av familiearven.
Kanskje blir det lefser i julegavene i år, vi fikk i hvertfall julestemning av lefselukt og smak. Jeg skal holde dere oppdatert på forsøkene mine. En ting jeg vet er at jeg skal ikke ta julevasken før etter jeg er ferdig med all lefsebakingen. Vi måtte nemlig støvsuge hele kjøkkenet etterpå, vegger, benk og gulv var dekt av et tynt lag med mel.
Det originale Bind 1 i historien om lefsebaking finner du HER.














































